lørdag 6. oktober 2018

Feil om arbeiderklassen

Å kvotere arbeiderklassen inn i akademia er ikke noe godt forslag. Jeg er redd for at denne måten å snakke om høyere utdannelse på er en del av grunnen til at yrkesfagene sliter med lav status.

Skrevet av: Sveinung V. Knutsen, redaktør i Studentmeninger

Bilderesultat for university class
Foto: Wikimedia

Denne teksten er et svar på Tarjei Røsvolls innlegg om å innføre kvotering til universitetet basert på sosial klasse. Den ble opprinnelig publisert i Studvest.
Å kvotere "lavere klasser" inn i akademia er et usedvanlig dårlig forslag. I det Tarjei Ellingsen Røsvoll vil innføre «arbeiderklassekvoter» på universitetet, sier han mellom linjene at universitetet er det høyeste gode. Det å gå på universitet blir en statusmerkelapp på at man har fått det til i samfunnet, at man ikke lenger er en del av den rufsete arbeiderklassen.
På den måten setter han opp et skille mellom dem som har fått det til og dem som ikke har fått det til i livet – altså dem som har tatt høyere utdannelse og dem som ikke har tatt det. Jeg er redd for at denne måten å snakke om høyere utdannelse på er en del av grunnen til at yrkesfagene sliter med lav status – til tross for at livsløpslønna til dem med fagbrev i de fleste tilfeller er høyere enn universitetsutdannede, med unntak av dem med profesjonsutdannelsene (2012).
Røsvoll peker på det at utdannelsesnivå ofte går i arv som et argument for at arbeiderklassebarn ikke har de samme mulighetene til å studere som dem med høyt utdannede foreldre. Men dette er ikke den eneste mulige forklaringen. Selvsagt er det rimelig å tenke at dem med akademikerforeldre har lettere for å tilegne seg akademisk kunnskap enn dem med arbeiderklasseforeldre. Men kulturell kapital handler også om verdier og normer, så som normen at «akademisk kunnskap er mer verdt enn annen kunnskap».
Sosiologen Raymond Boudon har lansert den såkalte «verditeorien» som en forklaringsmodell på at barn ofte går i fotsporene til sine foreldre hva angår utdannelse og yrke.
Den sier at grunnen til at det er færre arbeiderklassebarn som studerer, handler om hvilke verdier og holdninger foreldrene viderefører til sine barn. Noen barn får videreført holdningen om at høyere utdanning er den eneste farbare vei og at akademisk kunnskap er mer høyverdig enn andre typer kunnskap.
Men så kan det også hende at barn med foreldre uten høyere utdannelse får andre holdninger, så som at praktisk kunnskap og erfaring er vel så viktig som teori.
Man kan selvsagt diskutere hvorvidt dette rent faktisk er riktig eller ikke, men poenget er at det koker ned til at det handler vel så mye om vilje til å ta høyere utdanning som om mulighet til å ta det.
Og det er et perspektiv som må løftes fram. Vi kan ikke automatisk anta at fordi mange går i sine foreldres fotspor, så er det fordi de ikke har et reelt valg om å gjøre noe annet. Ved å innføre «arbeiderklassekvote» sier man at grunnen handler om muligheter, ikke valg. Og at alle burde gripe mulighetene – om det salige akademia.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar