lørdag 9. desember 2017

Ikke vær så grei!



Jeg har en høne å plukke med sympatien. Den kan hindre oss i å konfrontere våre nærmeste.


























Skrevet av: Ida Victoria Rullestad

Å ha sympati med andre er en bra ting. Ved å ha evnen til å faktisk og reelt leve seg inn i andres glede og smerte, blir man et godt medmenneske for de rundt seg. Å vise medfølelse og forståelse for andre er gode egenskaper, ingen tvil.
Men la meg slutte med idylliseringen her. For jeg har åpenbart en høne å plukke med disse egenskapene tross alt. De kan nemlig stå litt i spenn med det som er en minst like viktig egenskap i en relasjon, nemlig evnen til å konfrontere, hardt og presist.

Hvor ofte konfronterer du dine nærmeste om noe viktig?
Jeg vet for min egen del at jeg aller oftest velger det feige, det snille.

For eksempel:
Min venninne er ulykkelig forelsket og bruker alle kreftene sine på det, hun stryker på studiet og står på stedet hvil i livet, jeg klemmer og trøster.
Min venn bruker dop og jeg snur ryggen til, ler med når hun forteller ville historier.
Min onkel skjemmer bort barna, min bror skulker skolen, min kamerat drikker for mye, og jeg sier: jeg skjønner, det er ikke lett å være menneske.
Men som et medmenneske: Skal man bare sitte der og forstå og forstå? Hvor mye medfølelse skal man generere ovenfor sine nærmeste til enhver tid?

Ved å kun være medfølende og forståelsesfulle i møtet med hverandre, gjør vi hverandre en bjørnetjeneste.

Og så blir man sittende der da, med peisen og rødvinsglassene, og forstår hverandre så mye at man nesten glemmer å stille krav til hverandre.

Jeg tror vi kan lære litt av legene våre. For de må ofte være ganske direkte med pasientene sine. Gå ned noen kilo. Spis mer sunt. Nei, du kan ikke få legeerklæring. Du er ikke så syk, det er ikke så synd på deg. Dette kommer du deg fint gjennom selv.
Vi har vel alle vært der at vi av og til går til legen med en liste av småting, og går derfra med en lettelse i kroppen: jeg er ikke syk, og det er ikke så synd på meg. Jeg tror deler av denne lettelsen kommer fra legens ærlige konfrontasjon. Det kan være ganske godt å høre fra en annen person at det står ganske bra til med en selv. Og fra denne plattformen kan man begynne å stille krav til hverandre.  

Noen øyeblikk husker man alltid. Og de er ikke alltid de øyeblikkene man ble forstått og holdt rundt; det er ikke alltid de øyeblikkene noen tørker tårene dine som står seg så veldig for ettertiden. Det er ikke alltid jeg trenger en hånd rundt min og en stemme som sier at den forstår min smerte. Av og til ønsker jeg at noen tar mentalt tak i kragen min og nærmest befaler: Realiser hele deg. Ikke hold tilbake.

For eksempel:
Jeg husker da min søster, noe skarpt og ufølsomt, spurte hvorfor jeg hadde lagt kreativiteten på hyllen. 

Da min kamerat spurte hvorfor jeg ikke tok et tydeligere standpunkt til kvinnefiendtlig porno, feminisme, forskjeller. Hvorfor bruker du ikke stemmen din, Ida?  

Da en ansatt på fakultetet tok meg rundt skulderen og sa: du må dra ut på utveksling nå, det er på tide, du støver ned her.  

Da min venninne spurte hvorfor jeg ikke gjorde alle de tingene jeg hele tiden pratet om, da min bestekamerat spurte hvordan jeg følte jeg lå an med å oppfylle tingene på min Bucket list, da min mor spurte om jeg levde livet mitt slik jeg ville.

Ikke slemt, ikke vondt ment, ikke direkte ufølsomt- men hardt, rett på sak, ikke noe snikksnakk. Det var kanskje ikke så koselig å bli konfrontert, men det føltes likevel som en lettelse, og satte i gang prosesser som var rensende. Følgende år gjorde jeg det ikke så bra på eksamen, men du store så mange drømmer jeg oppfylte. Jeg begynte å skrive igjen, jeg gikk i demonstrasjonstog og inngikk i diskusjoner, jeg hevet stemmen, jeg tok mikrofonen, jeg skalv ikke på hånden, jeg vek ikke i blikket. Jeg flyttet utenlands, jeg satte meg selv fri.

Ville jeg gjort alt det samme uten konfrontasjon? Ville forståelse og medfølelse fra de rundt meg vært nok, ville jeg likevel gjort alt jeg ville? Det kan hende. Men det å bli konfrontert av mange av de jeg var aller mest glad i, nesten samtidig, satte hjul i sving på en kraftfull måte.

Det er lett for at vi medmennesker kan bli for greie mot hverandre, og nesten så greie at vi blir slemme. For ved å forstå og forstå og ikke stille krav, hjelper vi menneskene vi er glade i med å forvitre fra sine drømmer og lidenskaper. Jeg mener at en av oppgavene våre som medmennesker er å dra hverandre oppover, hjelpe hverandre mot mål.

Kjærlighet handler overraskende ofte om å kreve noe fra andre. Jeg er takknemlig for alle som krevde noe av meg. Jeg er glad for at mine kjære ikke bare forstod og forstod og forstod.
For å være snill er ikke alltid det beste du kan gjøre for en annen person.
Å konfrontere kan av og til være det riktige. Å kreve kan endre liv.   


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar