søndag 10. september 2017

Student, helt alene

Foto: Corey Oakly (Creative Commons)
Den generasjonen som nå er, eller skal bli pensjonister, bruker opp pengene sine før de dør, kunne VG melde forleden dag. Det er ikke noe nytt at man trekker stigen opp etter seg, men det får være måte på.

Det edle målet til sekstiåtterne, å bryte ned samfunnets undertrykkende strukturer ved å infiltrere dem - fungerte ikke. Nå sitter de i sine godt lønnede, sikre stillinger, og har fullstendig glemt at innrømmelser fra den undertrykkende - som godt lønnede, sikre stillinger - ofte ikke er løsningen på problemene man står overfor.

Som student i dag er det egentlig tre hovedproblemer. Med stor sannsynlighet er du psykisk syk, og du er med stor sannsynlighet fattig (men har gjerne venner med veldig god råd). Viktigst av alt er det nesten helt sikkert at du aldri har deltatt i et genuint kollektivistisk prosjekt. Studenter i marsj eksisterer ikke lenger.

Studenttilværelsen er blitt nådeløs, og den vil bare bli mer og mer nådeløs. Fremmedgjøringen etablert gjennom og opprettholdt av konkurransen om å bli den fremste ekspert innenfor stadig smalere og mer spesialiserte fagretninger presser oss - studentene - inn i et hjørne. Istedenfor å innta kunnskapen, drøfte og prosessere den i lys av samfunnet og oss selv, er kunnskapen et rent instrumentelt virkemiddel for å bli vellykket i arbeidslivet. Pensum er ikke lenger bøker med helhetlig litteratur som setter historie, samfunn og faget ditt i kontekst, men artikler eller enkeltkapitler som skal gi helt konkret, spesiell kunnskap.

Ettersom målet om gode karakterer i aller høyeste grad er et resultat av markedsmekanismer ender vi opp i den situasjonen at hver enkelte student tjener på den andre students inkompetanse. Dette betyr, som ellers i ethvert marked, at alle virkemidler må på bordet, som den konstante frykten samtlige jusstudenter har for at noen skal ha skrevet noe i lovboka deres, som får dem utestengt i et halvt år for fusk.

Hvorvidt noe slikt har skjedd, det vet jeg ikke, men det er bare et spørsmål om tid. Det som derimot faktisk skjer er at studenter ikke vil dele notater, snakke på forelesning, eller delta i diskusjoner. Frykten for at andre som har fått hjelp fra deg, vil presse deg ned fra en A til en B, er simpelthen for stor.

Inflasjonen i kunnskapsøkonomien har nådd astronomiske høyder, til tross for at det hele er fullstendig meningsløst. Det nivået av presisjon som kreves av den kunnskapen du skal ha tilegnet deg før eksamen er enorm. Paradokset er at selv den beste kan bli felt av en sensor som har en dårlig dag.

Når vi omsider, med tårer i øynene like før eksamen, ber om en anerkjennelse fra professorene eller hverandre om at dette er et helt reelt problem blir vi minnet på den eneste sannheten vi kjenner: At vi er individer som må klare dette selv.

Kampen for det ytterst nødvendige er ikke en gang noe som føres i fellesskap. Studenter kan ikke i dag leve et liv på studielånet, samtidig som vi forventes å være fulltidsstudenter. Jeg kan krysse av så mange ganger jeg vil på lånekassen.no, men fulltidsstudent blir jeg aldri.

Dette medfører selvfølgelig at de som skal ta utdanning etter all sannsynlighet vil være barn av de samme sekstiåtterne som sitter i sine høyt lønnede, sikre stillinger. Med mindre du har lyst til å jobbe seksti timer i uka. Denne homogeniteten, at alt du kan se rundt deg er de samme folka du vokste opp med i forstedene rundt storbyene, er for det første ikke nyttig for selve akademia, men er også en manifestasjon av de enorme ulikhetene. Når kun tre av ti har foreldre uten høyskole eller universitetsutdanning vil dette nødvendigvis medføre en mangel på nye impulser.

Ikke at universitetene vil ha det, som da ansatte ved UiO klagde på at for mange stillinger ble tatt av utlendinger senest nå i sommer, og fikk støtte fra Senterpartiet som ville kvotere.

Og vi studenter gjør ingenting. De politiske kampene skjer innen ordnede former, gjennom studentparlamentet eller ungdomspartier som ikke slåss for mer enn øre på melka. Foreninger som kjemper for internasjonal solidaritet, arbeideres rettigheter her og andre steder, antiimperialisme og så videre - er alle mindre synlige enn noen gang. Studenten over alle studenters død, Liu Xiaobo - som til og med gjesteforeleste hos UiO på 90-tallet - gikk forbi i stillhet fra både Universitetet i Oslo selv og Norsk studentorganisasjon.

Men det lille som er igjen av fellesskap - disse organisasjonene, er ikke en gang et kollektivt prosjekt. Organisasjonsarbeidet er ikke mer enn det første steget på stigen mot en vellykket karriere. Det er et system så korrumpert av individualisme at ikke en gang organisasjonsarbeid lenger er kollektivt, men et individuelt prosjekt som bidrar til fortellingen om deg, og deg alene.

At sekstiåtterne ikke etterlater oss stort av økonomiske ressurser får så være. Men at de tok livet av kollektivismen kan ikke aksepteres. Det som en gang bygde landet - felles kamp for bedre kår for de undertrykte, mot undertrykkeren, har blitt erstattet med en virkelighetsoppfatning, og en faktisk virkelighet, der alle er individer. Og individer får ikke endret mer enn sin egen oppfattelse av seg selv. 


Skrevet av: Tarjei Ellingsen Røsvoll

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar