onsdag 23. august 2017

Jeg vil huske ensomheten

Tredjeplassen i årets skrivekonkurranse går til Karoline Skarstein. Foto: Silje Takle

Jeg lurer ofte p
å om det er jeg som er skyld i at jeg er alene. Er det meg det er noe galt med?

Lyden er verst. Lyden av andres glede knusende inn i min stillhet. Når du sitter alene den hundrede og femtende lørdagen på rad og hører naboen nok en gang ha fest, så er det irriterende. Men det er ikke bråket som er verst, det er følelsen av at jeg ikke hører til, at jeg går glipp av noe, at livet løper i fra meg.

Det har v
ært vanskelig å være trygg i møte med andre, når jeg så vidt har klart å leve med meg selv. I møte med vilt fremmede medstudenter, fadderuker og studentsamfunn Hvordan skulle jeg tro at noen ville like meg, at noen ville bli kjent med meg, når jeg ikke en gang klarte å se meg selv i speilet?

Fra det
øyeblikket du setter foten din på studiestedet handler alt om å passe inn, få venner. Ingen bryr seg der og da om akademiske prestasjoner eller om du er flink til å ta til deg pensum, det betyr ingenting. Det som betyr noe er hvor vidt du klarer å være sosial på første forsøk. Klarer du å se fremmede i øynene og skåle, smile og late som om man har kjent hverandre hele livet?

Jeg var alltid f
ørst inn i forelesningssalen fordi da kunne jeg velge meg plass bakerst og var det en ekstra god dag, satt ingen seg i nærheten. Da jeg kom hjem om kveldene løg jeg på telefon til familien hjemme og fortalte at jeg hadde det helt supert, at jeg stortrivdes og at jeg hadde fått meg flust av nye fantastiske venner.

Noen helger, om noen ringte, kunne jeg la v
ære å ta den og sende sms et par minutter senere der jeg skrøt av hvor opptatt jeg var, at jeg skulle ringe opp igjen dagen etter. Jeg lagde meg et mye mer spennende liv enn det jeg egentlig hadde og alt for å svare på forventingen om den fantastiske uforglemmelige studietiden.

Det var da. Den gang het jeg Kristoffer, var deprimert, gikk p
å store doser antidepressiva og telte ned. Jeg skulle dø.

Jeg begynte
å gå til legen og fortelle at jeg slet med å sove. Hun gav meg sovetabletter og jeg begynte å spare opp.

Jeg begynte
å stryke på en rekke eksamener. Oppvokst i en familie der ingenting er ok annet enn «A» var det tungt. På telefon til foreldrene mine skrøt jeg av de gode karakterene mine, selv om jeg satt og leste til å ta opp eksamener på nytt. Men jeg klarte det ikke, det ble for mye, jeg klarte ikke ta grep om livet mitt og jeg falt fra utdanningen min. Den høsten ble også det kjæreste jeg hadde, bestemoren min, alvorlig syk og jeg skjønte at hun kom til å dø fra meg. Kanskje det eneste mennesket i min verden jeg kunne ringe til og som ikke brydde seg om jeg fikk E eller A, som var mer opptatt av at jeg hadde det godt.

En kveld, etter at jeg hadde f
ått vite at kreften hennes hadde spredt seg til en rekke andre organer og at livet derfor ikke kunne reddes. La jeg meg til på sengen med flere pakker sovetabletter og en cola, og begynte å svelge unna.

Mens jeg svelger unna chatter jeg med noen gamle venner fra Bergen, uten egentlig
å fortelle hva jeg drev med. Men noen skjønte at noe var galt, at jeg på min måte forsøkte å ta farvel. De ringte politiet og jeg kunne ligge på soverommet og se blålysene dukke opp foran soveromsvinduet mitt.

Der begynte snuoperasjonen. Jeg kunne ikke kaste bort noe mer. Det er to og et halvt
år siden nå. På den tiden har jeg gått fra å ville dø fra alt til å elske studiene mine. Til å legge meg om kvelden og glede meg til å stå opp. Jeg er fortsatt tidlig foran døren til forelesningssalen men det er fordi jeg liker å sitte der og prate skit med medstudenter.

Det viktigste for meg var
å finne en måte å bli såpass komfortabel med meg selv, at jeg klarte å være komfortabel med andre også. Jeg kom ut av «skapet» som transperson. Jeg har virkelig gjort enorme endringer i livet mitt og det er selvsagt en lang vei igjen.

Jeg finner meg fortsatt alene i sofaen en l
ørdagskveld, jeg kan fortsatt kjenne meg ensom noen ganger, og noen ganger sliter jeg i møte med nye folk. Men selv det kommer seg.

Man snakker mye om psykiatri blant studentene, om at studenter sliter psykisk, at samskipnadene m
å ha flere psykologer, at man må ha planer for hvordan man kan følge opp de som sliter mest osv.

For meg var det en studentr
ådgiver. En stakkars barnevernspedagog, ansatt i samskipnaden for å ta i mot «sånne som meg».  Hun var ingen psykolog, hun kunne ikke snakke med meg om diagnoser eller om medisiner. Men hun kunne fortelle meg at jeg ikke var alene hjemme i sofaen min de ensomme lørdagskveldene. Tvert i mot.

Rundt meg, i studentboligene over og under meg sitter det flere som synes helgene kan v
ære vanskelig. Flere som synes fadderukene var utfordrende og flere som føler de ikke helt har «Kommet inn» i miljøet.

Hun har lyttet til meg. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar