mandag 24. april 2017

Gi kontroversielle stemmer en mikrofon!

Foto: ABC/ Ida Mae Astute

Filosofistudent Axel Fjeld kritiserer i et leserinnlegg i Studvest 22 april Studentersamfunnet i Bergen for å invitere Charles Murray, den kontroversielle forfatteren bak boka The Bell Curve, til å snakke om den amerikanske drømmens stilling i dag.

Fjeld mener at ved å gi rasisten Murray en arena for å snakke, anerkjenner vi rasismen som et legitimt standpunkt på lik linje med andre. Det forundrer meg at en masterstudent i filosofi har så liten tiltro til verdien av det offentlige ordskiftet som det Fjeld tar til orde for.

Ad hominem

Siden Fjeld er masterstudent i filosofi, må vi legge til grunn at han har bestått exphil. Men kanskje han var borte den dagen de hadde om logiske tankefeil, for Fjelds argumentasjon er et perfekt lærebokeksempel på ad hominem: «Å ta mannen istedenfor ballen».

La oss postulere en tenkt diskusjon mellom to personer:
Rasistisk person: «Jorden er rund.»
Tilfeldig filosofistudent: «Hva vet vel du, du er jo rasist!»

Fjeld synes å mene at fordi Murray er rasist, så kan han ikke uttale seg om andre ting heller – selv om de er fornuftige og ikke har noe med rasisme å gjøre. Men som det lille eksempelet vårt viser, er en slik diskreditering på bakgrunn av personlig etos ikke forenlig med god debattskikk.
Men la oss nå se bort ifra det lille personangrepet til Fjeld, og ta utgangspunkt i et tenkt scenario der vi faktisk hadde invitert Charles Murray til å diskutere rasisme, og ikke den amerikanske drømmen. Hadde det da vært legitimt å gi Murray en talerstol?

Patos versus logos

Argumentet til Fjeld baserer seg på et premiss om at rasisme er følelsesstyrt og ikke rasjonelt. Siden det er slik, hevder Fjeld, vil aldri «rasjonelle argumenter» kunne bite på rasistene, og det eneste som eventuelt skjer, er at de blir forsterket i sine oppfatninger.

Mellom linjene postulerer Fjeld altså en dikotomi mellom patos (følelser) og logos (fornuft), der de to tankesystemene eksisterer i vakuum innenfor hver sine rammer og ikke kan farge over på hverandre.
Dette er en svart-hvit og dypt problematisk måte å se disse tingene på. For det første eksisterer det ikke noen vanntette skott mellom patos på den ene siden og logos på den andre. Vi mennesker er følelsesstyrte, vi har sterke psykologiske tendenser til å tro på det vi selv liker og synes er behagelig. Standpunktene våre kan selvsagt underbygges med empiri og med argumentasjon, men de er likevel sterkt preget av følelser. Bare se på debatten omkring tigging eller asyl og innvandring. Det er ikke mange debatter som får fram flere følelser – på begge sider av spekteret. Å tenke at rasister aldri vil kunne bite på saklig argumentasjon, fordi rasismen i natur er en følelse, i motsetning til alle vi andre som er opplyste og perfekt rasjonelle vesener, er i beste fall naivt. De aller fleste menneskelige oppfatninger er basert på et sammensurium av patos og logos. 

Rasjonalitet

For det andre er det problematisk å hevde at rasister per definisjon er irrasjonelle. Rasjonalitet er et mangefasettert begrep, men hvis vi tar utgangspunkt i det som sosiolog Max Weber kaller formålsrasjonalitet, kan vi definere det å være rasjonell som å gjøre det som er mest effektivt for å oppnå sine mål. Eller sagt på en annen måte: Hvis konklusjonen leder av premisset, så er handlingen eller meningen gyldig. I så måte så er islamofobe perfekt rasjonelle: De tror oppriktig at det eksisterer en konspirasjon mellom EU, USA og arabiske land, om å tvangs-islamisere hele Europa og at vanlige muslimer er marionettdukker i dette politiske spillet. Det er jo ikke noe rart at de er redde! Vi kan (og skal) selvfølgelig kritisere premisset, men vi må ikke underslå det faktum at det finnes en indre logikk i selv de mest hårreisende standpunkter.

Det redaksjonelle ansvaret

Dette betyr imidlertid ikke at en arena for ordskifte fritas for redaksjonelt ansvar. Dette ansvaret innebærer å sørge for at stemmene som kommer til orde har noe konstruktivt å tilføre debatten. Jo mer kontroversielt et tema er, jo viktigere er det at man er bevisst det redaksjonelle ansvaret, fordi fallhøyden blir større med et kontroversielt tema. Ytringsfrihet er ikke det samme som å få lov til å ytre seg på enhver arena og til enhver tid. Jeg kan ikke bryte meg inn på Stortinget og rive til meg mikrofonen i Stortingssalen under påskudd av ytringsfriheten.

Det er imidlertid en forskjell på å unnlate å invitere noen til scenen på bakgrunn av en faglig vurdering av hva denne personen kan tilføre debatten, og å unnlate å invitere noen på bakgrunn av meningen i seg selv. Nå vil kanskje Axel Fjeld mene at en rasist som har noe fornuftig å tilføre en debatt er en selvmotsigelse, men det får stå for hans egen regning. For det første vil det være nyttig for oss andre å forstå hvordan rasisten tenker. For det andre kan det hende at rasisten endrer mening når han blir møtt med motargumenter. For det tredje kan det hende ingen meninger blir endret, men perspektiver blir tilført til debatten.

Å tro at vi ikke har noe som helst å lære av mennesker som mener ting vi synes er forkastelige, er arrogant. Den siste tids utvikling i Europa og USA viser dette med all tydelighet. Den politiske venstresiden har altfor lenge fått lov til å idioterklære høyrepopulismen. Framveksten av høyrepopulistiske og høyreradikale partier i Europa, har med all tydelighet vist at det ikke har vært noen særlig god strategi.

Hvis man får høre at «du er så dum og irrasjonell at det ikke nytter å snakke med deg», er veien til utenforskap og fremmedgjøring kort. Å ekskludere visse stemmer fra den offentlige samtalen, er en perfekt oppskrift på ekkokamre. Tenk bare på USA, som har et svært polarisert mediemarked. Konservative ser på Fox News, liberale på CNN og alt-right leser Breitbart. Tenk da hvis det hadde eksistert en arena som kunne forene disse i felles dialog, og der man kunne utfordre hverandre både på patos og logos, på premisser og argumenter?

Oi, vent, det finnes allerede. Det heter Studentersamfunnet i Bergen. Velkommen til debatt.

Skrevet av Sveinung V. Knutsen, rådsmedlem i Studentersamfunnet i Bergen

Det gjøres oppmerksom på at teksten står for forfatters regning, og ikke nødvendigvis representerer alle medlemmene av Studentersamfunnet sin oppfatning. 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar