søndag 12. mars 2017

Tindrende håp


Fredag, kveld, vin i glassene, musikk over høyttaleren, og første melding fra siste beundrer tikker inn på mobilen min. Han vil ses, han vil alt, både danse nakne i lakenet, og bli bedre kjent over en kaffe i morgen. Jeg tror på han, og jeg vil jeg også, vil alt. Lukker øynene et halvt sekund, kjenner cavaen bruse, kjenner musikken, og denne velkjente, men samtidig sjeldne fuglen stryke kinnet mitt: Lykke. Idyll. Jeg gleder meg til å svare han.





Men vent. Det er flere som har noe de skulle sagt.

Jeg åpner øynene og ørene for mine venner. Og de er fulle, av alkohol og velmenende råd: Nå må du ikke være for på. Vent litt med å svare, vent en time eller tre, da vil han bare mer! Ikke fall for den første og beste. Du kan jo se hva annet som er der ute? Hva annet som er der ute, ja. Hva var nå det igjen?

Min tese er enkel å fatte, men kan være brutal å forstå: Når to mennesker finner hverandre, trenger de ikke noen andre.

Forvirrende nok virker det som det er helt andre forståelser som ligger til grunn når man tar et steg ut i ung, norsk, moderne datingkultur anno 2017. Jeg snakker selvsagt om Tinder, og om prinsippene som denne og lignende applikasjoner bygger på. Det virker som følgende er blitt en slags mal for oppførsel som går under radaren når man er ung og på utkikk:

Ha flere samtidig. Book gjerne to kvelder på rad. Ikke la sjansen til sex gå fra deg. Vær litt hard-to-get. Premier andre som er hard-to-get ved å bli mer interessert. Vær litt kald. Ikke gi altfor mye av deg selv. Det hele er jo litt som et spill, ikke sant?

Med andre ord: Det er harde tider for de genuint sympatiske, følsomme personene som søker etter en kjæreste, en romanse eller en venn. Vanlig god oppførsel er ikke nødvendigvis det mest nyttige kompasset å navigere etter lenger. Som utadvendt jente som lett blir glad i mennesker jeg møter, føler jeg i visse settinger og med noen folk, at jeg har et elendig utgangspunkt for å date. Det å bli lett interessert i andre virker som mitt svakeste kort i datingjungelen. Her gjelder det å holde hodet kaldt, og for sikkerhets skyld: hjertet også.

For noe vås.

Selv om Tinder er lavterskel, trenger ikke oppførselen vår bli helt lavmål. Jeg tror ikke at tankene bak en slik «sveiping» er heldig å ta med seg i det virkelige liv. Bak bildene og profilene er det mennesker, og derfor må man oppføre seg deretter: som folk. Så oppfør deg ordentlig, uansett om du ser etter et ligg eller en livspartner.

Jeg lurer videre på om Tinder og lignende apper sier noe om vår generasjons måte å søke etter en kjæreste på, og vårt syn på relasjoner. Ting er flyktige. Ikke alt varer. Vi flytter mye, bytter byer og studier, realiserer svært mange sjatteringer av vår identitet, og trenger ikke nødvendigvis en partner til å hjelpe oss med det.

Jeg undrer meg om vi alle har gitt litt opp vår søken etter kjærlighet allerede før vi har prøvd, og at dette kan gi seg utslag i tidvis dårlig oppførsel i relasjon til andre. Tar vi vårt søk etter partner lite seriøst? Er vi blitt en generasjon med flyktige, «maybe-attending»-personer som frykter ekte relasjoner med andre?

Kanskje virker det for fælt, for sårbart, å være en «sånn person» som søker noe ekte, og derfor tyr man til kjappe løsninger, hastige relasjoner, korte romanser, for å holde sitt eget savn og sin egen lengsel litt på avstand. Og er det slik vi vil ha det, med oss selv, og med andre?

Det virker som det ligger er grunnleggende frykt i oss unge mot å vise at vi tar ting på alvor når det gjelder forhold og kjærlighet. Alt skal snakkes litt ned: «Vi holder bare på», «Ser hva som skjer», «Tar det rolig». Jeg har vært der selv, jeg vet hvordan det føles å si disse setningene. Men viss man aldri skal leve seg inn i livet mer enn som så, går man en grå hverdag i møte. Dersom man aldri våger å ta noe på alvor, tørre å si at man ser etter en kjæreste eller en venn, at man er redd og lei, at man er ensom og kåt, at man bare vil ha det gøy, ja hva enn!- hvordan skal man da noen gang oppleve noe ekte, noe som får hele deg til å riste, noe som river ned alle vegger og krysser alle grenser, noe vakkert og grensesprengende og ærlig?

Dersom man bare skal sveipe overflaten, og alltid holde en dør åpen i håp om noe mer og bedre, så går man glipp av mye bra rett foran seg. Og alle som har vært ute en vinternatt før, vet at magien aldri skjer på overflaten, men på dypet av havet.

Jeg vil gjøre noe som jeg synes det er lite av i den moderne datingjungelen; jeg vil mane til litt mer forsiktighet og respekt i møtet med andre mennesker. Vanlig god folkeskikk gjelder fremdeles. Og min oppfordring til deg, er å være ekte i ditt søk, uansett hva ditt hjerte lengter etter. Oppfør deg ordentlig mot andre, og ærlig mot deg selv.



Skrevet av Ida Victoria Rullestad, Jusstudent ved UiB


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar