Tysk nasjonalisme

Historiens dom har gitt tyskere en forsiktig angst mot å bli oppfattet som stolte av å være tyskere eller fiendtlig innstilt mot folk som kommer utenfra. Nå truer en kombinasjon av indre og ytre faktorer med å gjenopplive den tyske nasjonalismen som til nå har blitt holdt nede av den kollektive frykten for fortiden.

 «Wir schaffen das!» Vi klarer dette. Angela Merkels slagord har blitt stående som en milepæl i hennes tid som Forbundskansler. Tysklands ubestridte leder er kjent for sin pragmatisme, rolige sinnelag og sin egen evne til å aldri ta et standpunkt som kan gjøre henne upopulær og støte fra seg velgere. I fjor, når flyktningestrømmen for alvor slo inn over Europa, så gjorde hun nettopp det og åpnet dørene for det som til nå har blitt over 1 million flyktninger. For et Tyskland som sliter med en stadig eldre befolkning og et voksende behov for arbeidskraft så var det kanskje det rette å gjøre, men konsekvensene ser ut til å være det som brøt demningen for Tysklands høyreekstreme stemmer. Forespeilingen om et Tyskland som flommer over av flyktninger opphevet effekten av den kollektive skyldfølelsen tyskere føler for følgene av tysk nasjonalisme på 1930 og 40-tallet.  

Et nytt alternativ

Partiet «Alternativ für Deutschland» (AfD) surfer på en bølge av misnøye mot Merkels åpne innvandringspolitikk særlig fikk AfD vind i seilene med sitt krav om det skulle være en maksimal grense for antall innvandre til landet. Kombinasjonen av en kansler som har lagt ut på en i en europeisk setting liberal innvandringskurs, samtidig som regjeringen består av de to største partiene, både de konservative CDU og sosialdemokratene SPD, i Forbundsdagen (nasjonalforsamlingen) har ført til en oppsving for anti-innvandringspartiet. De nådde så vidt ikke over sperregrensen på 5 prosent ved forbundsvalget i 2013, men har siden da gjort det solid i valgene på delstatsnivå. I mars oppnådde partiet mellom 11-15% oppslutning i tre delstatsvalg, noe som gikk særlig på bekostning av Merkels eget kristendemokratiske parti.   

Sentrum vinner valg, kantene dyrker misnøye

Så hva tyder dette på? Mest av alt at ikke alle tyskere er like villige til å åpne landet sitt for flyktninger som det Merkel-regjeringen er. Samtidig kan det se ut til at det tyske politiske systemet ikke klarer å håndtere misnøyen som sprer seg blant vanlige tyskere. Når regjeringen har nesten 80% av parlamentet bak seg, og Merkel er regjeringens ubestridte leder, ser vi at demokratiet i seg selv kjørt seg selv opp i et hjørne. Samtidig som Merkel har ført CDU mot sentrum av politikken og innført typiske SPD saker som minstelønn og lovet en avvikling av Tysklands bruk av atomkraft. Kampen mot atomkraft har tradisjonelt vært De Grønnes store kampsak, men nå har Merkels regjering overtatt også det saksfeltet. Alt i alt har den litt utradisjonelle partilederen fra det tidligere Øst-Tyskland ført CDU vekk fra sine konservative standpunkter og mer i retning av hvor det er sannsynlig at det befinner seg et flertall av velgere. Dette har ført CDU til tre strake seire i Forbundsdagsvalgene, men nå begynner flere å se sprekker i Merkel-æraen.  

AfD, misnøyens parti

AfD som fremstår som et friskt pust til det politiske etablissementet og er i fred med å tvinge seg inn til høyre for CDU i det politiske spekteret. Hendelser som nyttårsaften i Köln, der det ble meldt inn over 1000 anmeldelser av tyveri og seksuell trakassering der de anmeldte hovedsakelig ikke-etniske tyskere og innvandrere uten oppholdstillatelse, og Merkels motvilje mot å sette et tak på hvor mange flyktninger landet skal motta har skapt til usikkerhet for hvilken retning Tyskland er på vei i.  I en politisk situasjon der Tyskland styres av en storkoalisjon med støtte i 80 % av parlamentet så er det ikke lenger lett for velgerne å identifisere hva som skiller partiene, og hva som utgjør den politiske opposisjonen. Når det ikke lenger er lett å identifisere hva som skiller partiene, og hva som utgjør den politiske opposisjonen, så går stemmene til partier som faktisk vil noe og som skiller seg fra de andre. På samme måte som Donald Trump får det amerikanske politiske systemet til å skjelve, så vinner AfD stemmer blant de som ikke lenger tror på fremtiden. Blant de finnes det både desillusjonerte sosialdemokrater og kristenkonservative velgere som stemmer AfD fordi SPD ikke lenger representerer deres behov, eller CDU ikke står for konservative verdier. For å sitere en artikkel i Der Spiegel: for disse velgerne har Angela Merkels CDU blitt for liberalt, for pragmatisk, for ukatolsk og for multikulturelt. Disse stemmene er ofte hvite middelklassevelgere med en appetitt for raske reformer, enkle løsninger og en generell motstand mot innvandring.

 

Heldigvis er det fortsatt håp for at AfD vekst kan stoppes, eller til og med stabilisere seg. Høyreekstreme partier er kjent for interne stridigheter og AfD er ikke et unntak. Lederen deres Frauke Petry kom til toppen ved at den islamfiendtlige fløyen kuppet partiet fra de euroskeptiske grunnleggerne, men partiet under hennes kjennetegnes først og fremst ved å være motstandere av systemet og inneholder et bredt spekter av mennesker. Som Björn Höcke, en av partiets ledere i delstaten Thüringen, som grenser til det rasistiske og snakker om ett nytt tusenårsrike og helt til partiets andre talsperson, professor i økonomi Jörg Meuthen som danner en motvekt til det xenofobe, men som ikke tar til motmæle mot disse stemmene i sitt eget parti. AfD drives av en protest mot politikere, men partiet har fortsatt ikke kommet så langt at de har møtt dilemmaet om hvordan de skal være politikere, uten å bli politikere.

Sentrumskvinnen

CDU og Merkels forflytning mot midten av det politiske sentrumet har ført til at det ikke lenger finnes et regjeringsalternativ der CDU ikke er med. Samtidig som er det nå tydelig at alle velgerne ikke har vært med på den samme reisen som Merkel har lagt ut på, og disse velgerne vurderer nå andre alternativer. Når forskjellene mellom sosialdemokrater og kristenkonservative forsvinner, etterlater det seg også et vakuum på ytterkanten. Spørsmålet blir om Merkel er lederen som kan føre disse velgerne tilbake igjen til partiet, eller om AfD vil vokse fram som en permanent opposisjon til høyre for CDU. Neste år er det nytt forbundsvalg og innen den tid må Merkel finne ut hva hun ønsker skal være partiets fremtid, spørsmålet blir om hun vil utfordre eller tilnærme seg AfD.

Det tyske politiske systemet har igjen fått et levedyktig nasjonalistisk høyreparti, slik de fleste andre europeiske land har. Tyskland har med AfD blitt litt likere andre europeiske land, samtidig som et av de store tabuene etter krigen er åpnet opp. Dermed er AfD i ferd med å bli en sørgelig flekk på arven etter Merkel-æraen som hennes arvtager må slite med.


-----------------------------------------------------------------------------------------------------------
Om forfatteren:

 Tobias Otterstad,
Medlem i Studentersamfunnet i Bergen
Studerer sammenlignende politikk og historie ved Universitetet i Bergen.

 

Dette innlegget er tredje bidrag i Studentmeningers temaprogram om nasjonalisme.  Vi ønsker å publisere dine meninger om nasjonalisme her.  Send gjerne et bidrag til studentmeninger@gmail.com.  Hilsen redaksjonen.

 

NB, Red. merk: Tallet på de som er tatt ut mistanke eller tiltale etter nyttårsaften i Kön  er kun 58-59, og av de kun 3 som har søkt flyktningestatus i Tyskland. Jf. The Independet og Süddeutsche Zeitung.