mandag 16. mai 2016

Når Breivik er ”oss”, hvem er da ”dem”? Om norsk nasjonalisme og andre 17. maigåter


Hva tenker du på når jeg sier ny norsk nasjonalisme? Jeg tenker umiddelbart på Odins soldater. Det får meg til å lure på om det finnes konstruktiv nasjonalisme i Norge. Eller har ”nasjonalist” blitt et skjellsord og ordet hovedsakelig kommer opp i mediene rundt 17. mai, i sammenheng med den obligatoriske harselasen med barnetog de bergenske buekorpsene?  Er nasjonalisme noe som må skjules, forkles og les av i  dagens samfunn, etter andre verdenskrig, med mindre den skal assosieres med rasisme og massemord? Eller er nasjonalisme i seg selv noe mørkt og skummelt, et lands skyggeside?

Nasjonale frigjøringskamper og selvstendighetsavstemninger i land som Sudan og Skottland. Folkebevegelser og parader i gatene i Tyskland og Hong Kong. Ønsket om å gjøre landet slik det var eller gjøre det slik det skulle ha vært – gjøre det bra (igjen). I Norge. Sverige. Finland. USA. Vi har en rekke symptomer på nasjonalismedannelser, men er de godartede? Har vi i det hele tatt en diagnose, et forståelsessystem for det som foregår?

Nasjonalismen brer om seg i verden, i både velkjente former og i nye drakter. Også i Norge har vi dem som ønsker å bringe landet tilbake til ”de gode gamledager”. Noen av disse kaller seg Odins soldater og patruljerer gatene. De er en del av en større, nordisk bevegelse som skal ”passe på” gatene nattestid. Litt som Natteravnene, men samtidig virkelig ikke. Der Natteravnene består av bestemødre som følger fulle ungdommer hjem eller til drosjen er Odins soldater menn med matchende hettegensere som skal avskrekke innvandrere fra å begå kriminalitet ved å patruljere gatene. Forskjellen kan man diskutere opp og ned, men det som er mest interessant er motivasjonen deres.
For hva er det de vil tilbake til? Hvilket punkt i historien var det slik de vil ha det? Hvor langt tilbake må vi før Odins soldater kan si, ”ja, her, dette er Norge på sitt beste”? Må vi kanskje tilbake til Odins egen tid for å finne det Norge de vil ha?

Mange mener Norge er godt, og er bedre enn det noen sinne har vært. Likestilling, integrering,
satsing på skoler, sykehjem osv. osv. Mange er stolte av å være norske – ”fredslandet”, ”verdens beste land” osv. osv. Vi drar ut i verden i veldedighetens tegn og viser dem det vi kaller for velferd. Vi implementerer. Vi lærer opp. Og mest av alt gir vi ufattelig mye penger, alt for å sikre at andre kan få det like godt som vi selv har det.

Men så blir vi fortalt at det finnes alternativer. Alternativer andre vil ha. Den Islamske Stat, for eksempel. Hva gjør vi da? Vi mener å ha funnet oppskriften, eller nedskriften, alt ettersom. De hellige reglene nedtegnet på evige steintavler som vi leser opp med ropert fra vårt høye fjell så hele verden skal høre oss. Eller var det fra en annen historie?


Det vi trodde var universelle rettigheter og meninger om det gode liv viser seg å være vestlige konstruksjoner. Det gjør de ikke mindre sanne for oss – bare for de andre.

Men hvem er ”de andre”? Og, like viktig, hvem er ”vi”?

22. juli 2011, da hele Norge ble lamslått av terrorisme, ble muslimer, eller mer korrekt folk med annen hudfarge enn hvit, trakassert og løpt etter i gatene[1]. En liten periode hadde en islamistisk gruppe påtatt seg ansvaret på internett, og terroreksperter gikk ut og sa det trolig var al-Qaida som står bak, eller fiendtlig innstilte innvandringsgrupper i Norge[2]. Noen timer senere ble det klart hvem terroristen egentlig var.

Anders Behring Breivik er en hvit, etnisk norsk mann med norsk navn og blå øyne, blondt hår, kristen overbevisning og sterke, forskrudde meninger angående innvandring og verning om verdier. Han har ikke utenlandsk bakgrunn, han har ikke islam som sin trosretning og han har ikke troen på at han får 72 jomfruer om han sprenger seg selv til himmelen.

Vi løp ikke etter etnisk norske høyreekstremister da vi fant ut hvem Breivik var. Vi sa heller: ”Han er en av oss.”


Vi sa det for å få en følelse av selvransakelse. Hva kom vi frem til? At også hvite, blonde, blåøyde, etnisk norske mennesker kan være forskrudde terrorister. Monstre, uhyrer, grusomme, djevelen selv. Trusselen kunne ikke bare komme fra en annen etnisitet eller religion. Fellesskapet var rystet. 

Men har vi sett oss rundt i denne forsamlingen av ”oss”? Hvem er de vi står sammen med? Hvem er dette ”oss” som vi plasserer oss i, sammen med Breivik? Er det en etnisk norsk, hvit, blond og blåøyd forsamling?

Alle disse retoriske spørsmålene leder frem til et ekte spørsmål, et spørsmål som gjør vondt: hvorfor hadde ikke en muslim, for eksempel en tredjegenerasjonsinnvandrer - et individ som snakker norsk flytende og har norsk pass - vært en av oss? Og så et til, og for oss hvite etniske nordmenn kanskje enda vondere: kan nettopp denne reaksjonen på oppdagelsen av hvem terroristen var, denne ”en av oss”-refleksen, være en årsak til terroristen selv?

”Men Breivik er ingen vanlig nordmann”, kan vi innvende. Det er (foreløpig) ingen andre som har gjort det samme som han. Og hvem og hva han er har vi diskutert opp og ned i offentligheten, og gjør det fortsatt. Oppsummert kan vi si at vi har to samtidige og motstridende forklaringsmodeller på hvem og hva Breivik er.

På den ene siden sier vi: ”Breivik er gal, og tror han er del av en ridderorden som skal gjenerobre Europa. Han har lest for mye tull på internett og vært for mye alene”. På den andre siden kan et kjapt googlesøk åpenbare en myriade av personligheter som går i ledtog med Breivik, og et kikk ut i Europa og på de forskjellige høyreekstreme bevegelsene der ute gir en umiskjennelig gjenklang både i tematikken og retorikken Breivik omgir seg med. ”Breivik er en ekstrem politisk skikkelse, han tror at all innvandring er ondskap og at kun en utrensking i det norske samfunn skal kunne gjenopprette fred og harmoni”, sier vi da.

Vi leser hans politiske budskap og erkjenner at han er en del av et større system av ekstreme høyrekrefter som raserer Europa, og samtidig sykeliggjør vi det. Og det er definitivt sykt, det disse menneskene mener og gjør. Men var det ikke ganske behagelig for fellesskapet da Breiviks meninger først ble stemplet som schizofrene og utilregnelige?
Nå ble han til slutt dømt som tilregnelig, men sykeliggjøringen av ham henger ved. Og kanskje er det nødvendig å sykeliggjøre ham. Så slipper vi å kjenne på vår egen fremmedfrykt, våre egne fordommer. Vi kan dekke over våre grunnbegreper om ”oss” og ”dem” angående hva landet vårt og dets innbyggere er og skal være.

For, han er gal, han er ekstrem. Han er ond. Men han er en av oss.

Så hva er en nordmann, hva er vår nasjonalisme? Det er betente, men nødvendige spørsmål. For det ser ut som om vi har noen nasjonale grunnholdninger som ikke passer med våre mer høytsvevende nasjonale ambisjoner. På den ene siden anerkjenner vi verdien av multikulturalismen vi har i landet, og på den andre siden er det Breivik og hans meninger som får være en del av fellesskapet ”oss”. Hvorfor synes vi ikke Breivik er mer fremmed? Er det ikke bare fordi han er hvit, men også fordi hans retorikk tangerer en mer allmenn retorikk om et ”oss” og et ”dem”? Og nå, med Odins soldater i gatene, tanken om et rolig og koselig Norge uten innvandring, et sted tilbake i fortiden?

Skal vi tilbake til da forfedrene våre innvandret – fra Syria? De fleste nordmenn er i dag etterkommere av syriske bønder som kom hit for ca. 6000 år siden[3]. Senere har vi blitt godt vannet ut med russisk og ukrainsk blod. Dagens nordmann har altså felles forfedre med dagens innvandrere. Det er jo lov å håpe at Odins soldater leser seg opp på emnet.

Å lete etter det opprinnelige Norge der alt var fryd og gammen er en umulig oppgave, fordi det ikke finnes noe punkt i historien som skulle kunne være nettopp dette. Å undersøke samtidsåndens nasjonalisme er på sin side en smertelig affære. Kanskje det er derfor vi heller vil, og bør, la være – og i stedet harselere med buekorps og barnetog slik vi alltid gjør rundt 17. mai.


Gratulerer med dagen, alle nordmenn!


_____________________________________________________________________________

Emma Helene Heggdal 
Masterstudent i litteraturvitenskap og redaksjonsmedlem i Studentmeninger. 












Dette innlegget starter Studentmeningers temaprogram om nasjonalisme.  Vi ønsker å publisere dine meninger om nasjonalisme her.  Send gjerne et bidrag til studentmeninger@gmail.com.  Hilsen redkasjonen. 


Kilder:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar