onsdag 6. april 2016

Hvorfor avskaffe noe som fungerer?

 Her på Studentmeninger 6. februar reflekterer Tarjei Røsvoll rundt det å avskaffe ekteskapet. Han presenterer, etter min mening, et overforenklet og pessimistisk syn på ekteskapet som institusjon, som er langt fra representativt.

Først av alt, ekteskapet, som institusjon, er ikke noe kirken innførte. Ekteskapet, også juridisk, går lengre tilbake enn den kristne tradisjonen. En kan faktisk snakke om ekteskapet som en statlig institusjon allerede fra ca. 2100 f.Kr. i Mesopotamia. Dette gjør det vanskelig å tilegne kirken eierskap til innføringen av dette konseptet.

Det monogame ekteskapet har historisk vært den dominerende normen, hovedsakelig grunnet økonomi. Tidligere var normen at ekteskap ble inngått grunnet praktiske årsaker, som å danne allianser og tilegne seg ressurser. Den juridiske innføringen av monogami er ikke dokumentert før på 700-tallet. Det monogame ekteskapet skred fram etter svartedauden, og blir en selvsagt del av ekteskapet i løpet av den industrielle tidsalder fra slutten av 1700-tallet. Å argumentere at det er kirken alene som har innført det monogame ekteskapet, er å gi den for mye ære. Det er mer sannsynlig å anta at kirken evnet å tilpasse seg samtiden.

Å vise til historien alene utgjør sjeldent et avgjørende argument. Vi må også se på vår samtid, for å kunne diskutere ekteskapet i dag. 


Ekteskapet – en suksess eller en fiasko?

Dagens samfunn er kanskje det som historisk sett er mest kritisk til ekteskapet. Man hører ofte om hvor mislykket det er, og at en ser en økning i antall skilsmisser. Eksempelvis var 72% av alle voksne i USA gift i 1960, mens i 2008 utgjorde antall gifte kun 50%. Samboerskap har også økt betraktelig. Dette bekrefter pessimistiske utsikter til ekteskapet som den gjeldende norm, men er denne pessimismen berettiget?

Samboerskap er i realiteten en midlertidig løsning. I ekteparet Keller sin bok, The meaning of Marriage (2013), blir det vist til forskning som sier at par som gifter seg etter å ha levd i samboerskap, er mer tilbøyelig til å inngå en skilsmisse. Videre bryter langt flere samboerskap, enn ekteskap. De antyder også at de fleste ekteskapsbrudd innfinner hos dem som inngår ekteskap før de er 18, og som har droppet ut av skolen.

Økonomisk er ekteskapet en overraskende fordelaktig løsning. Wilcox sier følgende: “individuals who do not participate in legal marriage (e.g., never married or cohabiting) have significantly lower wealth than those who are continuously married (Wilcox 2009, s. 79). Videre viser Wilcox til at ekteskapet ikke bare bidrar til parets økonomi, men at den også bidrar til en bedre økonomi for samfunnet (Wilcox 2009, s. 78-84). Når Røsvoll da argumenterer for at ekteskapet koster samfunnet og individer mye, så er det altså en identifiseringsfeil. Det er skilsmissen som koster samfunnet penger. Både stat og samfunn har interesse av ekteskapet som institusjon, og staten er godt egnet til å skissere de rammevilkår som beskytter begge parter.

Ekteparet Keller viser også til oppfatningen om at de fleste ekteskap er ulykkelige er overdrevent. De viser til undersøkelser hvor ca. 61 % av partnere i ekteskap sier at det er ”svært lykkelige”. Videre hevder de at to tredjedeler av de som oppgir at de er ulykkelige, vil etter fem år oppgi at de er lykkelige, gitt at de fremdeles er gift med samme partner. En undersøkelse gjort av Linda J. Waite m.fl. i 2002, viser at par som var ulykkelige i ekteskapet ikke blir mer lykkelige av å skilles (Waite m.fl. 2002). Hun går også langt i å antyde at roten til depresjon og ulykke ikke henger sammen med ekteskapet. Selv om dette er forskning gjort i USA, så er det grunn til å tro at noe av det samme gjelder også i Norge.


Norge:

Dessverre har jeg ikke sett en tilnærmet grundig utredning i Norge. Likevel så finnes det noe statistikk gjort av SSB. Denne statistikken viser at antall inngåtte ekteskap gikk betydelig ned på midten av 1980 åra, og var stabilt lavere enn tidligere frem til begynnelsen av 1990 åra. Deretter har antallet steget og holdt seg forholdsvis stabilt. I 2014 var det 22 900 par som ble vigslet. Samtidig ser vi at antall separasjoner og skilsmisser har avtatt siden 2005. Selv om antall samboere har økt betydelig, sammenlignet med tidligere tiår, så utgjør antall ekteskap hele 73 % av alle registrerte parforhold, 27% er samboere.

Hva indikerer dette? Det sier i hvert fall noe om at folket ikke har gitt opp ekteskapet. Dessverre er det ikke gjort nok forskning i Norge til å kunne identifisere hvilke faktorer som her spiller inn, men vi kan anta at de ikke viker langt fra de i USA.


Hvem skal vie? Skal vi satse på samboerskap?

Som nevnt ovenfor er samboerskapet en midlertidig løsning, som ikke krever samme forpliktelser som et ekteskap. Likevel så finner jeg Røsvolls forslag svært lite nytenkende. Han foreslår i praksis at samboerskap skal ta ekteskapets plass, og at det skal også skrives kontrakter dem imellom. Dette innebærer at en får tilsvarende problem dersom en skal skilles. Juristene får samme jobb under en ny betegnelse, men uten staten som premissleverandør av rammevilkår. Er dette virkelig positivt?

En annen feilslutning som han trekker er at et ekteskap er to individers prosjekt, hvor en må verne om sitt. Jeg mener ekteskapet er et fellesprosjekt hvor paret verner om ”oss” og ”vårt”, at en ikke bare kan selge huset uten partnerens samtykke synes jeg er rimelig fornuftig.

La meg også kort besvare spørsmålet om vigselsrett ved å si hvem som faktisk har vigselsrett: prester i Den norske kirke, forstander i registrerte trossamfunn som har vigselsrett, seremoni-leder eller tilsvarende i livssynssamfunn, notarius publicus og norske utenrikstjenestemenn (Regjeringen.no 2014). Det er altså fritt mulig å velge mellom livssynsvielser og juridiske vielser. Dette innebærer et større mangfold enn det begrepet ”kirkelig – borgerlig” gir inntrykk av.


Debatten er i gang:

Ekteskapet er langt mer suksessrikt enn det en får inntrykk av i Røsvolls inlegg, noe data også bekrefter. Likevel kan det være givende å sette i gang en debatt for å få ”ekteskapet” frem i bevisstheten, og gjøre oppmerksom på hva en faktisk sier ”ja” til. Selv har jeg blitt så dedikert til min overbevisning om ekteskapet at jeg i mars gikk inn i statistikken som en av de 73% av parforholdene som holder denne gamle institusjonen i hevd i Norge.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Litteraturliste:
Wilcox (2009), The state of our Unions
Keller, T. & Keller, K(2013), The Meaning of Marriage. Kapittel 1.
Waite, L.J.(2002): Does Divorce Make People Happy? Findings from a Study of Unhappy Marriages
Regjeringen (2014): Vilkår for ekteskap.

Forfatter:


 








Kristoffer Eknes, historiestudent ved UiB.

 
 Redaksjonen i Studentmeninger vil beklage ovenfor Kristoffer Eknes at innlegget hans først kommer på trykk nå. Vi mottok det allerede 9. februar, men grunnet overgang til ny redaksjon har det ikke blitt lest før i april. Vi beklager dette.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar