tirsdag 15. mars 2016

Tegneserier vs. Hollywood



Hollywoods hyppige adaptering av tegneserier kan potensielt være mer til skade enn hjelp for tegneseriens annerkjennelse som medium.

Forrige uke ble det kjent at skuespiller og regissør Joseph Gordon-Levitt trekker seg fra det ambisiøse prosjektet med å lage en filmadaptasjon av tegneserien Sandman, som han skulle både regissere og spille i. Bakgrunnen skal være at Gordon-Levitt og produksjonsselskapet ikke var helt enige om hva som gjør Sandman unikt.

I came to realize that the folks at New Line and I just don’t see eye to eye on what makes Sandman special, and what a film adaptation could/should be”

Gordon Levitts exit fra prosjektet er ikke nødvendigvis bevis på at Hollywood ødelegger originalmaterialet når de adapterer (forfatteren av serien, Neil Gaiman, er fortsatt med som produsent av filmen), men det er heller ikke utenkelig å se for seg at New Line har ønsket en film der bred publikumsappell er viktigere enn å formidle historien om Sandman. Selv om Sandman er en populær tegneserie har den ikke nødvendigvis like bred publikumsappell som Avengers.

Jeg påstår ikke at de senere årenes tegneserieadaptasjoner har vært dårlige. Marvel Studios har for eksempel forvaltet sitt univers på en kjempegod måte. Men Marvel universet har i stor grad vært kommersielle suksesser som tegneserier og det ikke har vært nødvendig med store endringer fra originalmaterialet. Likevel har selvfølgelig enkelte har reagert kraftig på små endringer som at Nick Fury er svart i filmene. Min frykt, nå som film- og tv-bransjen er i ferd med å bruke opp superheltseriene, er at de vil fortsette med samme money-making-tankegang når de beveger seg over i serier som kanskje har noe snevrere appell.

Tegneserier har lenge slitt med å bli tatt seriøst som kunst- og medieformat. Folk som ikke leser tegneserier forbinder dem i stor grad med teite historier om superhelter i tettsittende trikoter. For det første er dette bare en del av markedet, for det andre overser enn da at flere av seriene med helter i tettsittende trikoter også kan ta opp viktige samfunnsspørsmål. Jeg skal ikke nekte for at superheltserier kanskje i første rekke er underholdning og virkelighetsflukt, men det er faktisk like stor sjangerbredde innen tegneserier som det er innen film, tv og litteratur. Så langt har ikke andelen film- og tv-adaptasjoner synliggjort denne bredden noe særlig.

Tv-serier som Constantine (basert på tegneserien John Constantine: Hellblazer) og The Walking Dead (basert på tegneserien med samme navn) er eksempler på serier som beveger seg delvis eller langt unna originalmaterialet. Constantine ble en mye mer actionfylt serie enn hva tegneserien er. I The Walking Dead unngår de å drepe karakterer som er populære, noe de ikke er redde for i tegneserien.


Kritikken av kommersialisering av kunst er ikke ny, men den er kanskje litt annerledes når det gjelder adaptasjon av tegneserier enn adaptasjon av bøker. Bøker sliter ikke med det samme omdømmeproblemet som tegneserier. Når film- og tv-bransjen presser alt ned i kassasuksess-formelen for å nå så bredt publikum som mulig vil inntrykket mange har av tegneserier opprettholdes. ”Tegneserier egner seg først og fremst som popkorn-filmer.”

---------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Forfatter:
Sigmund Ditmansen, PR-ansvarlig i Studentersamfunnet i Bergen. 

1 kommentar:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett