søndag 20. desember 2015

Dommedagsoptimisme



Da er klimaforhandlingene over for denne gang. Resultatet kan kort oppsummeres som bedre enn sist! Sist gang verdens statsledere var samlet for å forhandle frem en avtale var i København i 2009. Det gikk ikke så bra. Forhandlingene fra Paris er i det minste en potensiell suksess for klimaet. Omsider har klimadebatten beveget seg fra om endringene er menneskeskapte, til hva verdens land må gjøre med endringene som skjer. En spesielt viktig endring i COP15 i Paris var at det menneskerettslige perspektivet kom tydeligere frem.


Det er sjelden vi hører om klimaendringer og menneskerettigheter i samme kontekst. Klimaorganisasjoner er sjelden opptatt av menneskerettigheter og svært få menneskerettighetsorganisasjoner jobber med klima. Det er problematisk at klimaendringenes påvirkning på de mest grunnleggende rettighetene ikke har fått den fortjente oppmerksomheten; hvem har snakket om retten til liv og personlig sikkerhet når ekstremværet raser? Hvem har snakket om retten til mat og vann når tørke og flom ødelegger matproduksjon og vannforsyning? Hvem har snakket om retten til eiendom og livsgrunnlag når havet overstiger lavtliggende landområder? Klimaendringene vil føre til flere sultkatastrofer, flere flyktninger og mer ødeleggelser verden over. Klimaendringene i seg selv er en trussel mot menneskerettighetene spesielt på tre områder; ekstremvær, tilgang til mat og havstigning.  
Vi har aldri før stått foran en større trussel mot menneskerettighetene til alle mennesker. Selve livsgrunnlaget er truet. Man kan bli motløs av mindre, og mange blir det. Det er lett å tenke «Hvordan kan lille meg gjøre noe med de store utfordringene vi står ovenfor?» og deretter konkludere med at du ikke kan gjøre noe, dette er noe som de med makt og innflytelse må gjøre noe med.
Da overlater vi ansvaret for vår egen eksistens til politikere, forskere og oppfinnere. Selvsagt har disse mye å bidra med, men når vi står ovenfor et kollektiv problem må det løses kollektivt. Det betyr at alle må være med, og at alle må og kan gjøre noe.  Vi må vise at menneskeheten er mer enn bare profittjagende individer, vi må vise at mennesker er moralske og selvstendig tenkende individ som ønsker det beste for seg selv, sitt samfunn og sine barns fremtid. Kan vi klare det?
At vi har potensialet til å klare det, det tviler jeg ikke på. Om vi klarer det er usikkert. Mye av grunnen til at jeg er skeptisk er på grunn av hvordan klimautfordringene blir kommunisert og hva det gjør med mottakerne. I boken «Psychology for a Better World» skriver den newzealandske sosialpsykologen, Niki Harré at mennesker har en tendens til å distansere oss når vi blir stilt overfor et «dommedagsbudskap». Klimautfordringer kommunisert i kombinasjon med menneskerettighetsbrudd for hele menneskeheten er og blir et skikkelig «dommedagsbudskap». Harré argumenterer for at når vi føler oss bra, og er preget av en positiv flyt er vi mer åpne for endring, forpliktelser og vi er mer kreative. Kanskje er det nettopp dette som mangler i klimadebatten; ikke bare de store problemene, eller hvordan en kan kjøpe seg god samvittighet, men rett og slett hvordan man kan løse utfordringene?
At vi selv kan ha en bedre hverdag, som både ivaretar klimaet og menneskerettigheter? Klarer vi å finne vinn-vinn-situasjonene som gjør at vi lever bærekraftige liv ikke fordi vi må, men fordi vi vil? Hva om å spise vegetar-mat gjør at du spiser sunnere og billigere, og samtidig er mer klimavennlig? Klarer vi å finne flere vinn-vinn-situasjoner som ikke bare er på det individuelle planet, men også må lokalsamfunn? Bynivå? Fylke, nasjonalt og internasjonalt? Klarer vi det, da kan vi faktisk klare å begrense klimautslipp samtidig som vi tilpasser oss endringene og ivaretar menneskerettigheter.  
En sterkere kobling mellom endring av klima og effekt for menneskers livsbetingelser, vil kunne gi en sterkere motivasjon til handling og ansvar. Klima kan oppleves som noe «umenneskelig», knyttet til gasser, atmosfære og millioner kilotonn CO2-ekvivalenter. Endringene som har effekt på vårt lokalmiljø skjer heller ikke i morgen, men flere tiår frem i tid. På den måten blir vi distansert fra utfordringene og tar dem ikke inn over oss. Da er det lett å tenke «dette angår ikke meg».
Utfordringen med kommunikasjon om klima, er å skape nærhet til en effekt som ligger foran oss i tid. I 2012 fikk miljø og menneskerettighetsforkjemper Nnimmo Bassey, Raftoprisen for menneskerettigheter. Bassey har vist at klimaendringer og miljøgiftutslipp, har stor innvirkning på menneskers livsbetingelser i marginaliserte områder av verden i dag. Med andre ord, så påvirker klimaendringene oss allerede.
Det vi trenger er en ny form for klimakommunikasjon hvor vi kopler kunnskap om klima og menneskers livsbetingelser sammen med framtidstro og samfunnsansvar. På den måten kan vi styrke folks tro på at de selv kan påvirke egen og andres bærekraftige framtid.  Det er kanskje i overkant optimistisk å ønske seg dette til jul av foreldre eller besteforeldre, men kanskje julen kan inkludere gode diskusjoner hvor vi sammen finner nye og konstruktive vinn-vinn-situasjoner?

_______________________________________________________________






Skrevet av: Bjørnar Østerhus Dahle

Prosjektmedarbeider i Raftostiftelsen
Studerer demokratibygging ved UiB
_________________________________________________________________________________


1 kommentar:

  1. Dette likte eg. En fryd å lese og mange gode poeng. Bra jobbet Bjørnar.

    SvarSlett