lørdag 3. oktober 2015

Norge - en våpenprodusent og fredsnasjon

Norske bedrifter tjener flere milliarder kroner hvert år på å selge våpen, våpenplattformer og ammunisjon. Regjeringen er opptatt av at alt forsvarsmateriell fra Norge skal være gjenstand for en såkalt omfattende sluttbrukerkontroll. Til tross for denne kontrollen kan ikke regjeringen garantere at de norsk-produserte våpnene ikke brukes i krig, eller i hendelser som bryter med menneskerettighetene.


”Det er typisk norsk å være god” sa den tidligere norske statsministeren Gro Harlem Brundtland i en nyttårstale for snart 20 år siden. Norge som fredsnasjon er velkjent for mange, og det er blitt typisk norsk å bidra til å etablere forsoning i konfliktrammede områder. Om denne forsoningen varte særlig lenge etter de velkjente håndtrykkene, og eventuelle fredspriser, er en sak for seg. Men vi følte oss gode med for eksempel Oslo-avtalen som skulle sikre stabilitet i Midtøsten, med våre små framskritt i fredsforhandlinger mellom partene i borgerkrigen i Indonesia, med våre betrodde landsmenn som hadde høye stillinger i FN –systemet og med vår forvaltning av verdens mest prestisjetunge pris – Nobels fredspris. Vi kan vel langt på vei være enige med Gro, - vi bør være stolte av oss selv. Samtidig tjener Norge gode penger på at det er krig og konflikter i verden. Det kan synes som om det er et snev av dobbeltmoral i vårt gode selvbilde. Vi er gode på internasjonal konflikthåndtering, men vi er heller ingen sinke i utvikling, produksjon og salg av våpen og våpendeler. Faktisk var den samlede verdien av eksport av forsvarsmateriell i 2009 på om lag 4,8 milliarder kroner og for 2011 ca. 3,8 milliarder kroner (variasjonen kan skyldes inngåelse av større enkeltkontrakter).

Dagens våpen er høyteknologi, fra avanserte håndvåpen til missiler og våpenplattformer som nye fregatter og kampfly. Faktisk er det de samme nasjonale leverandørene som laget våre første våpen som fremdeles i dag er ledende på våpenmarkedet. Norge er blitt en internasjonal våpenleverandør i toppklasse. Vårt eget Forsvar har bidratt med kompetanse, kontrakter og sågar fagfolk og ledere til denne industrien. Selv om utenlandske leverandører til tider har fått store kontrakter har ikke dette vært noen tapssituasjon. Paradokset er at gjenkjøpsavtaler sikrer videre utvikling nasjonalt. Våpenindustrien er i en ”vinn – vinn” situasjon uansett om den vinner eller taper kontrakter.

Setter man seg inn i disse spørsmålene blir det tydelig at vi som fredsnasjon her står ovenfor etiske problemstillinger. I mediene har vi fulgt tidligere utenriksminister Jonas Garh Støre på sin utrettelige ferd for å skape forsoning i Midt Østen, i Afghanistan og andre deler av verden. Men i et intervju med NTB svarer han på et spørsmål om strengere våpeneksportkontroll at ”vi kan ikke bestemme hvor en alliert bruker sine våpen”. Med andre ord har ikke Norge kontroll på om våre våpen dreper og lemlester i konflikter vi i utgangspunktet ikke ville deltatt i. Vi eksporterer til våre venner, de allierte, paradokset er at disse våpnene bidrar til død over hele kloden. På en indirekte måte deltar fredsnasjonen i de konflikter som eksisterer og ofte, er jeg redd for, på begge sider.

Tekst: Britt Kristine Ludvigsen, Studentersamfunnet i Bergen. 
Denne teksten ble trykket i Bergens Tidene i oktober 2012.

2 kommentarer: