søndag 18. oktober 2015

Et farvel til Tostatsløsningen

Fotokredidering: Reuters
Den siste tiden har konflikten mellom Israel og Palestina blusset opp igjen. Palestinernes president Mahmoud Abbas har trukket Palestina fra Oslo-avtalen og flere palestinere har gått til angrep på israelske sikkerhetsvakter. Det er på tide å innse det Israel og Palestina har forstått for lenge siden: tostatsløsningen er død og palestinerne kommer aldri til å få en egen, selvstendig stat.
Dette er trist på veldig mange måter. For det første vil ikke palestinere være en del av Israel. De ønsker en egen stat og har kjempet for dette i snart 60 år. På samme tid har Israel utvidet sine bosetninger stadig lenger inn på Vestbredden. I et område med lite vannressurser har dette ført til mer enn bare tap av jord, men også redusert vanntilgang for den palestinske befolkningen. Parallelt med nye bosetninger har den israelske staten bygget motorveier som kutter gjennom palestinske territorier og gjør det tilnærmet umulig å bygge opp den nødvendige infrastrukturen som staten trenger. Dermed har drømmen om at Vestbredden engang skal utgjøre en egen palestinsk stat blitt gjennomboret og underminert av krav om større arealer for Israels voksende befolkning.

Alt dette drukner likevel i problemene den enorme sikkerhetsmuren skaper for alle palestinere som bor og arbeider i Øst-Jerusalem. Mens næringslivet i Oslo vrir seg av tanken på å forby biler innenfor Ring 1, må palestinere vente i kø på grenseoverganger 6 timer hver dag. For næringslivet i Øst-Jerusalem, et område verdenssamfunnet klassifiserer som palestinsk, har dette vært en stor påkjenning. Sikkerhetsmuren er over 600km lang og er ment å beskytte den israelske befolkingen. I samme slengen plasserte den omtrent 10% av Vestbredden på den israelske siden av muren. Likevel bygges det fortsatt israelske bosetninger på palestinsk side. Vellykket murbygging forutsetter at man kun bygger på den ene siden av muren og ikke begge, men sånn fungerer ikke israelsk politikk.

Alt i alt har Israel sakte kvelt palestinernes håp om å få en selvstendig stat og det får meg til å innse at tostatsløsningen er død. Likevel er ikke alt grått. Dersom tostatsløsningen er død, så trenger vi ikke lenger behandle Israel med forsiktighet. Vi kan kalle en spade for en spade og gjøre mer enn å protestere når situasjonen ikke blir bedre. Vi trenger ikke lenger overse brudd på menneskerettighetene, krigsforbrytelser eller den totale ignoreringen av FN-resolusjoner og vi trenger ikke lenger hylle Israel som Midtøstens eneste demokrati, for la oss være ærlige: kvaliteten på et demokrati måles etter situasjonen for minoriteter, ikke majoriteter. Selv om majoriteten skulle være Guds utvalgte folk. Tapet av tostatsløsningen er på mange måter en seier for anstendigheten og selvrespekten til den vestlige verden. Akkurat som fallet av Sovjetunionen gjorde at vi ikke trengte å støtte apartheidregimet i Sør-Afrika, markerer tostatløsningens død en mulighet til å utelate Israel fra det gode selskap de urettmessig har fått plass i. Fram til alle statens innbyggere blir behandlet likt, trenger vi ikke invitere dem med inn i varmen. Misforstå meg ikke: Israel er velkommen tilbake, men det forutsetter faktisk at befolkningen både innenfor Israel og på Vestbredden får medbestemmelsesrett og like rettigheter.

Det bor nå 450.000 israelske nybyggere på Vestbredden. Dette er skjedd delvis ved at individer har slått opp leir og senere gjort krav på området, men også gjennom aktiv statlig utbygging. Selv om et relativt samlet verdenssamfunn er enige i at disse bosetningene er ulovlige og aldri burde vært bygget så er det å fjerne dem også ulovlig. Det ville per definisjon medført etnisk rensing av mennesker som på tross av statens feilgrep ikke er skyld i situasjonen. Det er ikke den enkelte israelers feil at situasjonen er som den er, men det er den israelske statens plikt å ta ansvar for den situasjonen de selv, med vilje, har skapt. Israel har gjennom sin politikk påtatt seg ansvaret for det palestinske folket og bør møte de samme kravene som alle andre vestlige stater med etniske minoriteter.

Nå er selvfølgelig ikke situasjonen så enkel. Palestinerne er naturligvis ikke uten skyld i konflikten og hvis dette til nå har fremstått som en forsvarsskrift for et folk som sender selvmordsbombere mot busser fulle av sivile, så er det feil. Palestinerne har bygget sin identitet rundt statusen som Jerusalems beskyttere og de fremste kjemperne i kampen mot Israel. En forutsetning for en varig fred medfører en deling av Jerusalem mellom jøder, kristne og muslimer. En forutsetning for en varig fred er at også israelere har rett til å leve trygt i Midtøsten. Hvis disse to forutsetningene aksepteres er det vanskelig å peke på hva som skal utgjøre den palestinske nasjonalfølelsen. Da jeg besøkte Vestbredden i 2013 mente alle palestinerne at alt hadde gått fint hadde det ikke vært for israelerne. I et samfunn med utbredt fattigdom og korrupsjon, og som delvis er styrt av den delvis-terroristiske organisasjonen Hamas, skulle man tro at israelerne var et godt stykke ned på listen over problemer. Så synes ikke, og den palestinske selvfølelsen er sterkt knyttet til kampen mot en reell, men uovervinnelig fiende.

Likevel er det én ting som fremstår som sikkert: så lenge det finnes stein i Palestina, vil dagens palestinerne bruke all sin kraft på å kaste den i retning Israel. En langsiktig løsning må medføre en varig satsing på de delene av den palestinske befolkningen som er interessert i fred. En studie utført av RAND Corporation, en amerikansk tenketank, viser at dersom det blir fred mellom Israel og Palestina fører til økonomisk vekst for hele området, både israelere og palestinere. Det er en kjedelig realitet å akseptere at palestinerne ikke får en egen stat, men når først denne kampen er oppgitt kan man gå i gang med å skape et bedre land for både israelere og palestinere. Dette forutsetter en slutt på både selvmordsbombing og etnisk segregering. Så får vi se om det er for mye å kreve.


Skrevet av Tobias Otterstad,
Medlem i Studentersamfunnet i Bergen
Studerer sammenlignende politikk og historie ved Universitetet i Bergen.
Har tidligere skrevet (...)